Jeg var innom Epbot, en fantastisk blogg jeg følger. Idag leste jeg om ei som er kanskje ikke er en "idealstørrelse" (hva er egentlig det?), men likevel var tøff nok å stille opp på i et WonderWoman-kostyme. Hvorpå negative kommentarer og slengbemerkninger var resultatet. Jeg blir så eitrende sinna på sånt! Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle ønske jeg kunne kle meg ut (noe jeg liker å gjøre), dra på den Con hun hadde vært på og funnet henne bare for å foreslå at vi sammen kunne slå ned på hat og ignoranse. Sammen er vi sterke! Eller no'... Se innlegget på Epbot her. Nedenfor er tegneserien hun selv laget om episoden.
(Funnet her.)
Hvorfor har vi mennesker et så stort behov for å rakke ned på andre, egentlig? Ja, jeg tar meg selv i å gjøre det fra tid til annen inne i mitt eget hode, men jeg jobber hardt med å bli kvitt den uvanen. Mennesker er ulike, og det skal vi være, så hvorfor skal det være så vanskelig å kunne respektere ulikheter? Gah! Jeg prøver mer og mer å følge et sitat jeg har funnet flere steder, nemlig:
Be yourself.
Everyone else is already taken.
Og jeg ser virkelig opp til én person der - mannen min, Hais. Han er seg selv OG han sørger alltid for å si noe positivt til andre! Om det så er kassadama i butikken eller min mor. Et pent smykke, et vakkert smil. Han lar folk få vite det positive han tenker! Jeg har lært meg til å ta imot de komplimentene han gir meg. Tenk det, jeg har LÆRT meg å TA IMOT ytringer som er positive om meg selv! Hvor unødvendig er vel ikke det? Noe som burde være selvsagt... Å kunne si "Takk" når noen sier noe pent om en, istedenfor å begynne å unnskylde seg med negative tanker om seg selv. Å tro på at noen andre synes noe fint om deg. Akseptér at noen synes noe positivt om deg, selv om du kanskje ikke synes det selv! Kanskje du vil se det selv en dag. :) Og komplimentene vil faktisk bety noe vakkert for deg også, for det betyr noe for en vilt fremmed å gi det et.
Ha en vakker og fantastisk dag!
