Ord blir fattige

Igår var jeg på jobb, nesten nederst i Prinsensgate i Oslo. Midt i vareryddingen ble vi revet ut av virkeligheten av et digert drønn og den tunge frontdøra ble slått opp på vid gap - heldigvis knuste verken den eller vinduene, det samme kan ikke sies om vinduer i bygningene rundt oss. Ingen forsto hva det var, vi trodde etasjen over hadde kollapset - så kraftig var trykkbølgen.

Raskt kom nyhetene tikkende inn på diverse nettaviser. Vi ble bare stående og måpe. En eksplosjon. Regjeringskvartalet ødelagt. Store skader. Jeg tok en tur ut i pausen for å se hva som foregikk, alt jeg så var mennesker som gikk forvirret rundt, knust glass fra nesten halvparten av butikkene og en hostet i sterk svovellukt. Jeg gikk bare tilbake til butikken, fullstendig målløs.

Etterhvert stengte butikkene en etter en. Vi holdt åpne en stund, men fant ut til slutt at det var like greit å stenge. Vi var heldige, vi slapp unna materielle skader. Men mange andre hadde ikke vært på langt nær så heldige. Jeg fant ut at bussen gikk fra Nasjonalteateret, og det er et lite stykke å gå. Jeg hadde knapt kommet meg over lyskrysset før en mann i militæruniform kom bort og sa jeg måtte ta en annen vei, Prinsensgate holdt på å stenges.

Jeg satt til slutt på bussen hjem. Men minimalt batteri på mobilen hadde jeg mottatt telefon fra foreldrene mine på ferie i Italia, og fra mannen min som satt hjemme. Nå satt jeg der, i bussen, med iPad-en på fanget og var på vei hjem. Politibiler hadde hylt forbi meg på vei til bussen, nå kom folk ut fra restauranten og lurte på om noe mer hadde skjedd siden bilene kjørte i rasende fart forbi dem i Vika og retning Aker Brygge. Jeg sjekket iPad-en - ingenting om nye angrep. Helt til et par minutter senere - skudd utløst på Utøya.

"Dette er faktisk virkelig," tok jeg meg selv i å tenke. Det var helt uvirkelig. Bildene på padda ble til slutt for mye, det ble for nært. Prøvde å spille noen spill for å få det litt på avstand, jeg husker ikke engang hvilke spill jeg prøvde. Og nei, det funket ikke. Til slutt kunne jeg endelig komme meg over terkselen hjemme, trygghet hos mannen, hunden og ilderne. Og likevel fortsatte alt det horrible utenfor. Og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor. Alt jeg vet er at jeg kom uskadet fra det - jeg kunne vært ute i gatene siden jeg hadde tenkt å ta pause tidligere, men ville gjøre meg ferdig først. Jeg kom meg hjem helskinnet fysisk, mens tryggheten min hadde fått seg en skikkelig knekk.

Tankene går til alle de som er blitt skadet og til de etterlatte. Dette er en tragedie og helt uvirkelig. Nå må vi alle stå sammen og se til at demokratiet seirer nok en gang, ikke fremmedfrykt og hat. Ja, det er viktig å kjenne på frykt og hat og aggresjon - det som betyr noe til slutt er hvordan vi reagerer på disse impulsene. La oss bruke dette til noe fornuftig og produktivt og ikke falle for fristelsen å drukne i hat. Så nettopp på fjesboka et sitat som jeg kopierer inn hit:

AUFer sa på CNN da hun fikk spørsmål om de nå vill slå tilbake mot terror: "Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Som man sier så passende på engelsk: Let us prove her right.